Menneskeverd og dyreverd – uforenlige størrelser? Et svar til Markus Lindholm

Teksten under er den opprinnelige versjonen av "Menneskeverd og dyreverd - uforenlige størrelser?", som idag ble publisert på nettsiden til Prosa i omskrevet utgave (se "Menneskeverd og dyreverd - uforenlige størrelser?" samt Lindholms bokessay "Elefantrifle og maurkverk").

I Prosa # 4/13 har biolog Markus Lindholm et 4-siders bokessay kalt «Elefantrifle og maurkverk», som handler om boken Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder (Ragnhild Sollund, Morten Tønnessen og Guri Larsen (red.), Spartacus forlag/Scandinavian Academic Press 2013). Jeg har valgt å kun svare på egne vegne, med tanke på mine to kapitler i boka, «Menneskeveldet» (s. 37-56) og «Hvem er villest i landet her? Et ulveliv» (s. 79-98) (i tillegg har jeg bidratt til «Introduksjon: Fra bruksdyr til dyreverd“, s. 9-36, sammen med mine medredaktører Ragnhild Sollund og Guri Larsen, som i parentes bemerket ikke er veterinærer, som Lindholm skrev i Prosa, men kriminologer).

Faksimile fra Prosa 4/13.

Rokker ved menneskeverdet?

Av alle bokens bidragsytere er jeg den Lindholm trekker frem flest ganger. Det er derfor grunn til å tro at mine bidrag er noe av bakgrunnen for Lindholms ingress: «Spartacus’ artikkelsamling om dyrs rettigheter er båret frem av berettiget harme over misbruket av våre medskapninger. Men for mange av tekstene rygger inn i problemer som rokker ved selve menneskeverdet, uten å finne veien ut igjen.» Mens flere av bidragene til boken ifølge Lindholm lykkes i å lande sine budskap trygt «uten å vikle seg inn i uforutsette paradokser», mener han at mine to kapitler inngår i «et helt knippe av kapitlene» som altså rokker ved menneskeverdet.

Flere av bidragsyterne later nemlig til å mene at overgrepene mot dyr ikke skyldes våre industrialiserte samfunn, men at de er knyttet til mennesket per se. Gjennom vår globale dominans etterlater vi stadig dypere fotavtrykk på kloden, slik at mange nå også snakker om en geologisk tidsalder – antropocen.

Dette siste er hovedtema i mitt kapittel «Menneskeveldet». Lindholms påstand om at jeg (slik jeg leser ham) skulle mene at overgrepene mot dyr er knyttet til mennesket per se vil jeg behandle i det følgende. «Tross all godvilje», skriver Lindholm, «er Homo sapiens» i bunn og grunn en skruppelløs arts-rasist som gjennom årtusener har terrorisert sine omgivelser, hevdes det i flere av essayene.» Begrepet «terrorisere» er overhodet ikke benyttet i boken, og det er heller ikke uttrykket «arts-rasist», men sistnevnte spiller bl.a. på innledningskapitlets avsnitt «Rasisme, sexisme og spesiesisme» (s. 21-24), hvor spesiesisme, artsdiskriminering, er knyttet opp mot en diskusjon av rasisme (rasistisk diskriminering) og sexisme (kjønnsdiskriminering). I mine to kapitler kommer jeg verken inn på «terror» eller rasisme. «Og dette perspektivet», fortsetter Lindholm, «legges så til grunn for ideer om storstilt omlegging av menneskelige samfunn i mer økosentrisk retning.» Denne moralske grunnholdningen kan i flere av kapitlene knyttes til Arne Næss sin dypøkologi.

Scientisme?

Før jeg kan gjøre meg ferdig med påstanden om angrep på menneskeverdet dukker en ny anklage opp.

Mange av essayene orienterer seg etter et rent scientistisk-biologisk paradigme. Men topografien blir for enkel til å behandle de spørsmålene som virvles opp. Morten Tønnessen ser det som et langsiktig mål at det han kaller klodes «natur» befris fra menneskelig påvirkning: «[Vi har] en forpliktelse til å gjøre vårt for at samfunnsutviklingen på sikt kan styres i retning av en avvikling av tidsepoken antropocen.» Viltforvaltningens mål må følgelig være å overflødiggjøre seg selv:

Det langsiktige målet for rovviltforvaltningen bør være at menneskesamfunnet betraktet som en helhet verken jobber nevneverdig for eller mot ulven. For at dette en smule utopiske målet skal kunne gjennomføres, trengs det en kulturell endring. I en slik ny kultur vil ikke mennesket lenger anta at det har monopol på byttedyr, eller på bruk av land og ressurser. Folk vil komme til å se på et distansert samliv […]

Her er det, skal det vise seg, i grunn to anklager: For det første er jeg scientistisk-biologisk, og for det andre har jeg etter sigende et for enkelt syn på forholdet mellom kultur og natur. Her er det mye å forholde seg til på en gang, så jeg får nøye meg med å henge med i svingene til anklagene vender tilbake i mer presis fremtoning. Men scientisme, det er (for den uinnvidde) «det syn at vitenskapelige (spesielt naturvitenskapelige) resultater spiller en avgjørende rolle for hva som er legitime filosofiske problemstillinger og hva som er den korrekte filosofiske metode» (Store norske leksikon), eller satt på spissen det å overdrive (natur)vitenskapens rolle.

Ensidig syn på biodiversitet?

Lindholms neste avsnitt bærer tittelen «Er mennesket et skadedyr»? I mine bidrag nevnes «skadedyr» kun i betydningen dyr som vi mennesker mener bare gjør skade og derfor bekjemper systematisk. Innledningsvis påpeker Lindholm her at mennesket og kulturlandskap ofte fører med seg biodiversitet som er knyttet til menneskets tilstedeværelse og aktiviteter: «Antropocen impliserer med andre ord [ved siden av utryddelse av en rekke arter] også en økning av økologiske nisjer, interaksjoner og biologisk kompleksitet». Det har han selvsagt helt rett i, og dette stemmer da også godt overens med et annet hovedtema i mitt kapittel «Menneskeveldet», nemlig mennesket og våre tilknyttede arters rolle som «globale arter» (se også min tidsskriftartikkel «The global species»). Her behandler jeg i detalj hvordan en rekke arter av både planter og dyr er begunstigede gitt deres tilknytning til menneskelig sivilisasjon. Men dette nevner ikke Lindholm, og dermed fremstår mitt syn på biodiversitet slik som han omtaler det som mer ensidig enn det i virkeligheten er. Videre nevner jeg (s. 43) en kategori som rommer globalt forekommende livsformer som jeg antyder kan kalles «blindpassasjerer»:

Dette er en samlekategori som omfatter alt fra parasitter på mennesker, husdyr, kjæledyr og korn til andre levende vesener (enten det er dyr, sopp, planter eller mikroorganismer) som finner et levelig miljø i våre bosteder, på våre torg, nær våre søppelansamlinger, i vår kloakk og i vår sivilisasjon for øvrig. Disse høyst ulikeartede vesenene har med andre ord det til felles at de finner globale yngleplasser i våre kropper eller i vårt avfall eller ellers i den menneskelige sivilisasjon.

Her formelig yrer det av biologisk mangfold! Jeg hevder med andre ord på ingen måte at mennesket bare forårsaker død og lidelse, som en kan få inntrykk av etter å ha lest Lindholms bokessay.

Kamp for tilværelsen?

Det nærmeste han kommer å referere til mitt begrep «global art», som altså er helt sentralt i kapitlet «Menneskeveldet», er i følgende passasje:

I ett av sine essays fremstiller Tønnessen slikt [antropogen økning av økologiske nisjer] som et utilsiktet resultat av en enkel ressurskamp i viktoriansk-britisk ånd: «villmark og villdyr [har] for en stor del blitt marginalisert, og gått tapende ut av ressurskampen.» Han skriver om menneskenes «kamp for tilværelsen» og mener at svært mange arter befinner seg «i en slags kryssild» mellom menneskers herjinger og egne behov. Det er ikke ofte man ser filosofer orientere seg etter en så renskåren fortolkningsramme.

Her er det flere ting jeg reagerer på. For det første har jeg en opplevelse av at Lindholm legger ord i munnen på meg – det gjelder i hvert fall uttrykket «herjinger», som verken jeg eller andre bidragsytere har tatt i vår munn. For det andre blir jeg nysgjerrig på om Lindholm, som biolog, er uenig i at villmark og villdyr for en stor del har blitt marginalisert? I så fall må han sitte på oppsiktsvekkende fakta som ikke har blitt gjort kjent for allmennheten, og som han snarest bør dele. Jeg oppfatter ellers hans konsekvente avvisning av villmarksbegrepet som revisjonistisk – ønsker han virkelig å retusjere naturhistorien, både for fortiden og fremtiden, ved å late som det aldri fantes, og aldri igjen vil finnes, naturområder uten menneskelig påvirkning? For det tredje opplever jeg at han tar mine poenger ut av sin sammenheng. De «svært mange artene» jeg skal mene befinner seg «i en slags kryssild» mellom menneskers herjinger og egne behov, skriver seg tilbake til min beskrivelse av de ovennevnte «blindpassasjerene» (som f.eks. rotter), s. 45: «Disse gråsoneeksistensene kan likevel være i en slags kryssild: Kanskje bekjempes de som «pestdyr» i ublide møter med mennesker, men er altså likevel tjent med å dvele i sivilisasjonens randsone.» Det er et deskriptivt utsagn som jeg står for, men Lindholm generaliserer til «svært mange arter» og får det dermed til å framstå som om jeg mener at langt flere dyr behandles som skadedyr. Uttrykket «kampen for tilværelsen» er i «Menneskeveldet» nevnt (s. 47) kun i sammenheng med omtale av økonomen John Maynard Keynes, som i sitt berømte essay sitt berømte essay «Economic possibilities for our grandchildren» (1930) så for seg

at «det økonomiske problem», den kampen for tilværelsen som inntil da alltid hadde vært menneskehetens største og mest presserende problem, «kan løses, eller i hvert fall være i ferd med å løses, innen ett hundre år» (Keynes 1930: 366, min oversettelse). «Hvis det økonomiske problem blir løst», resonnerte Keynes (sst. s. 367), «så vil menneskeheten bli fratatt sitt tradisjonelle formål» – «for første gang siden mennesket ble til, vil det stå overfor sitt egentlige og permanente problem – hvordan mennesket kan bruke sin befrielse fra tyngende økonomiske bekymringer, hvordan den fritid som vitenskap og rentes rente vil ha gitt det, kan brukes til å leve klokt og harmonisk og godt.»

Dette tekstutdraget fra boken vises altså i Lindholms lesning til på indirekte vis gjennom hans påstander om at jeg a) har et perspektiv om «en enkel ressurskamp i viktoriansk-britisk ånd» og b) at jeg «skriver om menneskenes «kamp for tilværelsen». Med denne misvisende språkbruken mer enn antyder Lindholm at jeg har et verdensbilde hvor rå ressurskamp i form av evolusjon spiller en dominerende rolle. Men skriver jeg et eneste ord om evolusjon i mine to kapitler? Nei, faktisk ikke. Derimot skriver jeg altså om menneskets nåværende økologiske fotavtrykk, som man kunne kalle det, og altså om økonomen John Maynard Keynes. Men sammenhengen jeg bruker uttrykket «kampen for tilværelsen» i blir ikke nevnt med ett ord av Lindholm. Og dermed sitter jeg igjen med en bestemt følelse av at mine bokkapitler og hans bokessay, på tross av at det inneholder brokker og biter fra tekstene mine, på disse punktene blir så løsrevet fra hverandre at han i grunn ikke sier noe om noe som jeg har skrevet.

Ensidig natursyn?

Lindholm vender så tilbake til den tradisjonelle dikotomien mellom kultur og natur, som han mener ikke fungerer lenger. Her er vi altså tilbake til mitt forenklede natursyn. Etter å ha påpekt at «det faktisk ikke lenger finnes noe sted på jorden som er skjermet fra våre aktiviteter» – et sentralt poeng i «Menneskeveldet» – kommer Lindholm inn på det forhold at mennesket «slett ikke [er] alene om å forandre omgivelsene etter kulturskapte behov.» Som eksempler nevner han beverens og skogsmaursamfunnenes levevis og hvordan deres aktiviteter gjenspeiler seg i hvordan de setter sitt preg på landskapet. Det kan jeg selvsagt si meg enig i. Men motsier det noen av mine påstander? I «Hvem er villest i landet her? Et ulveliv» diskuterer jeg faktisk villmarksbegrepet (s. 86) – og dette er informativt om mitt natursyn:

Jeg vil si det slik at spørsmålet ikke er om mennesket er en del av naturen eller ikke (et ja/nei-spørsmål) – men snarere nøyaktig hva slags relasjoner vi har til andre levende vesener. […] På tilsvarende måte bør vi ikke spørre om menneskelige gjenstander eller produkter er en del av naturen eller ikke (igjen et ja/nei-spørsmål), men i stedet i hvilken utstrekning disse også fremtrer som objekter (om enn med en annen funksjon) i livsverdenen til andre dyr. I begge tilfeller dreier det seg om å kartlegge menneskers grunnleggende relasjoner i verden som fenomenologisk erfarende og handlende vesener som lever i samme natur som en rekke andre levende vesener, dyr ikke minst.

Standpunktene mine her kan gjerne karakteriseres som vitenskapelig baserte, men neppe som scientistiske i Lindholms negative betydning. Jeg fremholder i dette utdraget at kultur og natur nettopp ikke er en enkel motsetning.

Og så, før jeg vet ordet av det, er vi tilbake til «kampen for tilværelsen»: «Det finnes knapt noe sted på jorden», skriver Lindholm, «der uregjerlige krefter herjer og «kampen for tilværelsen» råder grunnen alene». Jeg er så enig, så enig: Og dermed er uttrykket brukt én gang i mine tekster (i en sammenheng som handler om vekstøkonomiens og menneskets fremtid), og to ganger i Lindholms bokessay (i en evolusjonær sammenheng).

Naturalistisk og misantropisk?

Lindholm fortsetter, under overskriften «Hva er ansvar?»: «I et naturalistisk univers av det slaget som Tønnessen, Larsen, Sollund, Burkey og andre av essayistene legger til grunn, er alle arts-rasister og seg selv nærmest.» Her har jeg i tillegg til å være scientistisk blitt naturalistisk (et skjellsord for dem som mener levende vesener er noe mer enn bare materie – noe også jeg, som fenomenolog samt biosemiotiker og medredaktør for tidsskriftet Biosemiotics, mener). Jeg skjønner ikke helt hvorfor – og kan ikke si meg enig i at «[å] legge jorden under seg er noe alle drifter etter – Homo sapiens har bare lyktes over all måte», som visstnok skal si noe om hva jeg og disse andre mener.

Bokessayet penses nå inn på temaet humanisme, og dermed er vi tilbake til Lindholms anklage om at jeg og flere andre bidragsytere rokker ved menneskeverdet. «[M]an kan ikke både være ansvarskjær humanist og forfekte et arts-egalitært syn», skriver Lindholm. «Enten må man ta det siste alvorlig og la verden gå sin skjeve gang, eller man må erkjenne at ansvaret er det som sprenger ut av den arts-sentriske horisonten og over i et allment etisk rom.» Her er det Lindholm som presenterer et svært forenklet verdensbilde, på moralens område, idet han reduserer etikkens mangslungne fagområde til et enkelt valg mellom humanisme/antroposentrisme på den ene siden og økosentrisme (den holdning at alle arter er like mye verd) på den andre. Men det er heldigvis ikke slik at vi må velge mellom menneskeverd og dyreverd. I likhet med f.eks. Gandhi mener jeg at et samfunn kun er virkelig moralsk høyverdig om det behandler både mennesker og dyr godt. Valget mellom humanisme og økosentrisme er dermed i mine øyne et falskt valgt, en oppkonstruert problemstilling.

Jeg ser Lindholms poeng i forhold til at man ikke skal dyrke et mørkt og pessimistisk menneskesyn, der er jeg helt enig. Men jeg kan ikke se hvordan jeg har fremmet et slikt syn i mine to kapitler. Lindholm skriver videre om noen eksempler på ansvarlige enkeltmennesker som «skritt for skritt [har] vunnet nye seire i miljøkampen», herunder vern av truede arter – flott! Mer av det.

Økofascisme?

Den alvorligste anklagen har Lindholm spart til slutt. Kronen på verket er nemlig at jeg, ved siden av (blant flere andre) å være representant for «scientistisk naturalisme, der det simpelthen ikke finnes sprekker til feste for troen på en bedre fremtid», har tanker som leder i retning av økofascisme og antidemokratiske ideer (!).

Det bekreftes også i et av Tønnessens essays [«Menneskeveldet»], som avsluttes med å så prinsipiell tvil om menneskets handlingsfrihet. Skulle han ha rett, er det vanskelig å forstå hvorfor han bruker tid på å skrive artikler. Men verre er det likevel at slike oppfatninger fremmer økofascisme og lar antidemokratiske ideer stå igjen som eneste løsning på miljøkrisen. Det er ikke første gang man aner omrisset av autoritære samfunnssyn bak lengselen etter «vill natur».

Dette er kraftige saker, så her er det grunn til å se på avsnittet Lindholm indirekte viser til (s. 51):

Dette [å gjøre vårt for at samfunnsutviklingen på sikt kan styres i retning av en avvikling av tidsepoken antropocen] er riktignok en stor bestilling og en oppgave som krever av oss at vi makter å tenke riktig langsiktig. Men umulig er det ikke. Hva menneskenaturen består i, er ikke et rent filosofisk spørsmål, men sett fra et mer vitenskapelig perspektiv et empirisk spørsmål. Er det overhodet mulig for oss å forme vår egen fremtid på en slik måte at tidsepoken antropocen med tiden tar slutt? Hva mennesket dypest sett er, eller kan være, det kan bare fremtiden vise. Det beste argumentet for at en annen verden, og en annen verdensanskuelse, er mulig, består i selv å leve ut det som man prediker. Status quo er bare uunngåelig så lenge folk flest tenker at en annen verden ikke er mulig.

Her er det min påstand, som filosof, om at «[h]va menneskenaturen består i, [ikke er] et rent filosofisk spørsmål, men sett fra et mer vitenskapelig perspektiv et empirisk spørsmål» som har provosert biologen. Er han uenig? Mener han at menneskets natur er forutbestemt på en slik måte at det gå bra med oss gjennom miljøkrisen? Jeg kan ikke se hvordan mine tanker på dette punktet (eller på andre punkter) kan tas til inntekt for økofascisme eller autoritære styresett (om noe kan det sies at jeg ikke er essensialist, men snarere eksistensialist). Mitt politiske engasjement har aldri ligget i den leien – snarere har jeg identifisert meg som en gandhistisk (frihetlig, ikkevoldelig) anarkist med naturlig skepsis til autoritære trekk ved så vel samfunn som personer. Og hva er det egentlig som er så provoserende med det jeg skriver her? Det at bare fremtiden kan vise «[h]va mennesket dypest sett er, eller kan være», det innebærer i mitt hode nettopp håp og tro på en bedre fremtid. Derav navnet på bloggene mine: Utopisk Realisme (politisk blogg) og Utopian Realism (akademisk blogg): «UTOPISME. Det er i det lange løp det eneste realistiske.» Hvis jeg er ekstrem i noen forstand, så må det være ekstremt optimistisk med tanke på menneskets muligheter til å handle og leve godt.

Jeg skulle gjerne hørt mer om hva Lindholm tenker om «[h]va menneskenaturen består i», og om han virkelig er uenig i at dette ikke er et rent filosofisk spørsmål. Har historien og naturhistorien ingenting å si oss om hva slags vesen mennesket er? Her er det en smule underlig at jeg, filosofen, trekker fram biologiske observasjoner mens Lindholm, biologen, antyder at et (vitenskapelig sett uinformert) filosofisk perspektiv får holde.

Og som sagt: Jeg skjønner ikke hvordan mine perspektiver kan tolkes som økofascistiske. Snarere enn å så tvil om menneskets handlingsfrihet, understreker jeg hvordan miljøkrisen setter mennesket på en verdenshistorisk prøve – og består vi testen, så viser vi oss å være nettopp så gode som mange sier at vi er. Men det er jo ikke avgjort på forhånd, hvordan det går – er det vel? Det er jo nettopp avhengig av våre valg, i det små og i det store, fra enkeltmenneskets hverdagsbekymringer til menneskehetens veivalg som art. Snarere enn å lede til antidemokratiske ideer, bør mine perspektiver kunne lede til motivasjon og engasjement for virkelig å bidra til løsninger på miljøproblemene (dyrs mer individuelle problemer inkludert).

Distansert samliv?

Så var det verste overstått. Men før Lindholm er ferdig, har han nevnt mitt uttrykk «distansert samliv» en gang nummer to, og mitt Keynes-sitat «kamp for tilværelsen» en gang nummer tre. Det siste har jeg alt forklart som tatt ut av sin sammenheng, men hva med mine idealer om et «distansert samliv»? Igjen føler jeg at det jeg faktisk har skrevet blir tatt ut av sin sammenheng. Først Lindholm:

I likhet med Jean-Jacques Rousseaus forestilling om mennesket i naturtilstanden ser den scientistiske økofilosofien for seg en verden der ingen har noe med hverandre å gjøre [??] – ikke bare fordi man […] som Tønnessen anser «et distansert samliv» som løsningen, men simpelthen også fordi ingen lenger står i gjeld til noen – ingen er hverandre noe skyldig.» Men slik er det ikke. Et blikk på fuglebrettet er nok til å se hvordan artene samarbeider og vekselvirker.

Jeg skylder kona mi å understreke at et distansert samliv på ingen måte er noe generelt ideal for meg (og det tror jeg hun kan bevitne). Men hva var det da jeg skrev, i kapitlet «Hvem er villest i landet her? Et ulveliv» (s. 93)? Jo: «I en slik ny kultur vil ikke mennesket lenger anta at det har monopol på byttedyr, eller på bruk av land og ressurser. Folk vil komme til å se på et distansert samliv med ulv som naturlig, ønskelig eller i det minste tolererbart.» Det Lindholm har gjort her, er å klippe bort «med ulv» fra uttrykket «et distansert samliv». Og dermed gir han inntrykk av at jeg generelt er talsmann for et distansert samliv med dyr, eller med andre levende vesener. Men det eneste jeg har skrevet, er altså at i tilfellet ulv så bør vi sikte mot et distansert samliv. Et nærmere samliv er her, i dette tilfellet, ikke å anbefale. Sameksistens av mennesker og store rovpattedyr forutsetter i mine øyne, og de aller fleste biologers øyne, en viss avstand. Igjen fristes jeg til å spørre: Er virkelig Lindholm uenig i dette?

Det triste er, her som ellers i Lindholms bokessay, at man ved kun å lese hans versjon av min historie slett ikke får noe sakssvarende inntrykk av hva jeg skriver i boken Hvem er villest i landet her?

 

  • Skrevet av Morten Tønnessen

 

Morten Tønnessen er leder av Minding Animals Norge, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger, og co-Editor-in-Chief for Springer-tidsskriftet Biosemiotics. Morten har en akademisk blogg, Utopian Realism (på engelsk), og en politisk blogg, Utopisk Realisme (på norsk).


Relatert innlegg:

Om mennesker og dyr i antropocen

 
  • 1
  • 2
  • 3
Prev Next

Menneskedyret og dets plass i verden

23-07-2014

Menneskedyret og dets plass i verden

Menneskedyret og dets plass i verden[1] Morten Tønnessen   Innledning Er mennesket noe helt særegent, eller et dyr på linje med andre dyr? Dette spørsmålet er det denne artikkelen skal munne ut i å forsøke å besvare. Men før vi kan svare på dette spørsmålet, må vi forstå det, og for å kunne forstå det må vi ta oss gjennom noen forberedende refleksjoner. Overskriften til dette essayet kan provosere på i hvert fall to måter....

Melkeforbruk i Norge

27-02-2014

Melkeforbruk i Norge

Nordmenn har et høyt forbruk av melk og melkeprodukter, noe meierinæringen aktivt bidrar til. For at vi ikke skal glemme hvor viktig del av vårt kosthold melk er, ser vi i disse dager stadig en Bjørgen med melkebart gli over skjermene våre. Tidligere fungerte matretter med kumelk eller geitemelk som sikringskost for den jevne nordmann, og kunne være et viktig element i et ellers ensidig kosthold. Folk på landet spiste...

Sosiologiens dyriske utfordring

30-01-2014

Sosiologiens dyriske utfordring

Se for deg et samfunn uten dyr. Det er et slikt samfunn sosiologien har basert sine samfunnsanalyser på. Men som vi vet så altfor godt, om vi barer lukker øynene og forestiller oss det, ville samfunnet vært et helt annet uten dyrenes deltagelse. Vi mennesker inngår en rekke relasjoner med andre dyr. Tenk bare på forhold mellom: Gjeter og flokk. Bonde og storfe, småfe, kylling og gås. Forsker og forskningsobjekt/subjekt(!) Hest og rytter. To gode...

Glade Jul med din gris!

20-12-2013

Glade Jul med din gris!

Jeg gleder meg til jul, jeg gleder meg alltid til jul. Forberedelser, dufter, travelhet, sentimentale melodier på tv og radio, Sølvguttene kl. 1700 på julaften, kort sagt. Alle nostalgiske minner fra barndommen og ting man selv har fanget opp gjennom livet og viderefører for seg selv og andre - det er bærre lekkert, alt sammen! Forberedelsene er blitt enklere med årene, nå er det akkurat passe med ting jeg skal rekke...

Menneskeverd og dyreverd – uforenlige størrelser? Et svar til Markus Lindho…

16-12-2013

Menneskeverd og dyreverd – uforenlige størrelser? Et svar til Markus Lindholm

Teksten under er den opprinnelige versjonen av "Menneskeverd og dyreverd - uforenlige størrelser?", som idag ble publisert på nettsiden til Prosa i omskrevet utgave (se "Menneskeverd og dyreverd - uforenlige størrelser?" samt Lindholms bokessay "Elefantrifle og maurkverk"). I Prosa # 4/13 har biolog Markus Lindholm et 4-siders bokessay kalt «Elefantrifle og maurkverk», som handler om boken Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder (Ragnhild...

UiS-seminar om ulv, sjakal og husdyr

26-11-2013

UiS-seminar om ulv, sjakal og husdyr

Fredag 13. desember arrangeres det første forskningsseminaret innen prosjektet "Animals in changing environments: Cultural mediation and semiotic analysis" på UiS. Første halvdel av dagen er seminaret åpent for alle interesserte. Gullsjakal. Program 10.00-10.15 Velkomst 10.15-11.00 Kristin Armstrong Oma (Arkeologisk museum): “Beyond dualist explanations: the deep history of domestic animals in human societies” 11.00-11.45 Timo Maran (Universitetet i Tartu): “Initial cultural exposure to a new mammalian species, golden jackal (Canis aureus). Preliminary results” 11.45-12.00 Pause 12.00-12.45 Morten Tønnessen...

The symbolic construction of the Big Bad Wolf in contemporary Scandinavia

15-11-2013

The symbolic construction of the Big Bad Wolf in contemporary Scandinavia

The text below is an abstract for a presentation which will be given at the First Norwegian Research Seminar – Animals in Changing Environments: Cultural mediation and Semiotic Analysis (December 13, 2013 – University of Stavanger, Norway). You can register by sending an email. *** In this presentation, as background for the case study “Representations (both Problematic and Romanticizing) of Large Mammals, especially Wolves”, I will summarise my work on wolves to...

Ulvelek fra Bardu til Discovery

12-11-2013

Ulvelek fra Bardu til Discovery

Videoklippet «Wolf play», fra Polar Zoo (Bardu, Troms), har blitt vist 55.000 ganger på YouTube. Opptaket ble gjort under feltarbeid våren 2010, da undertegnede besøkte to norske dyreparker som har sosialisert ulv (Polar Zoo samt Langedrag). Som nevnt i min akademiske blogg Utopian Realism tok et britisk filmselskap kontakt i september, med en forespørsel om å få tillatelse til å bruke videoklippet i en dokumentar som skal vises på Discovery Channel....

Beyond sentience: Biosemiotics as foundation for animal and environmental e…

03-11-2013

Beyond sentience: Biosemiotics as foundation for animal and environmental ethics

Denne teksten er et abstract for (sammendrag av) et bokkapittel ved samme navn, som ble fullført for noen få dager siden. Den engelskspråklige teksten er skrevet av undertegnede i samarbeid med Jonathan Beever (tidligere Purdue University, nå Penn State University, USA - se bildet), de norskspråklige kommentarene innimellom er undertegnedes. Se ellers også undertegnedes tidsskriftartikkel "Umwelt ethics" (2003). In this chapter we argue that biosemiotics can and should serve as foundation...

Ordvalg – en kritisk lesning av omtalen av dyr i norske partiprogrammer

27-10-2013

Ordvalg – en kritisk lesning av omtalen av dyr i norske partiprogrammer

Denne teksten er abstract (sammendrag) til en presentasjon ved samme tittel som ble holdt på Minding Animals Norges tredje forskningsseminar (23. august, Oslo). Analysen som omtales er tilgjengelig i sin helhet - ca. 20 sider - på nettsiden til Dyreetikkonferansen. Denne presentasjonen vil ta for seg en analyse av norske partiprogrammer for 2013-2017 utført av undertegnede for Dyreetikkonferansen 2013. Analysen, som er inspirert av metoder utviklet og benyttet i Stibbe...

Kattedrap og annen dyremishandling

18-10-2013

Kattedrap og annen dyremishandling

Dette innlegget har også blitt publisert i Dagsavisens nettforum Nye meninger. Ragnhild Sollund har også tidligere vært gjesteskribent i Minding Animals-bloggen (se «Kunnskapsløst av Gudleiv Forr»). NRKs Brennpunkt viste den 8.10. en dokumentar om drap på katter og andre kjæledyr. Budskapet som ble presentert var i stor grad konsentrert rundt den såkalte "graduation hypothesis", som den omtales som i amerikansk forskningslitteratur. Denne går ut på at mennesker som mishandler dyr siden vil...

Animal and Eve: How representations of wolves and sheep are used to constru…

10-10-2013

Animal and Eve: How representations of wolves and sheep are used to construct human identities

This post is a paper which was presented at the workshop Humanimals: Examining Histories and Productions of Animal-Human Relationships (Oslo, September 26-27 2013). Photos by the author. Abstract The questions of the nature of the wolf, sheep, and humans, are methodologically problematic for two different reasons: Humans’ nature because we are the topic to be investigated; the wolf’s and the sheep’s nature because we are not wolves nor sheep. However, what we think...

Er ikke dyr blant samfunnets svakeste?

03-10-2013

Er ikke dyr blant samfunnets svakeste?

Dette innlegget sto på trykk i Dagbladet 16. juli, og er et tilsvar til Gudleiv Forrs kommentar i Dagbladet "I bås og samfunn" (på trykk 15. juli). I en kommentar i Dagbladet 15. juli skriver Gudleiv Forr om sosiologenes interesse for dyrenes ve og vel. Tidligere kjempet de derimot for de svakeste i samfunnet og for en bedre velferdsstat. Utgangspunktet er det ferske temanummeret av tidsskriftet Sosiologi i dag, «Dyr i...

Kunnskapsløst av Gudleiv Forr

26-09-2013

Kunnskapsløst av Gudleiv Forr

Denne teksten av Ragnhild Sollund er en lengre versjon av et debattinnlegg som ble trykket som replikk i Dagbladet 24. juli. Se også Guri Larsens innlegg "Den sosiologiske oppmerksomheten og dyrs levekår". Begge er tilsvar til Gudleiv Forrs kommentar i Dagbladet "I bås og samfunn" (på trykk 15. juli). Gudleiv Forr harselerer i en kommentar 15.7. over temanummeret: Dyr i samfunnet: Kategorisering og diskurs, av Sosiologi i dag. Som redaktør for...

Måkeungen og kattungen: En historie fra virkeligheten om Brannvesenet og Vi…

20-09-2013

Måkeungen og kattungen: En historie fra virkeligheten om Brannvesenet og Viltnemnda

To hendelser med dyr i nød som jeg har vært vitne til kaster lys over hvordan vi som samfunn forskjellsbehandler dyr som står oss nær og dyr vi ikke identifiserer oss med. Den ene fant sted samme dag som jeg skriver denne bloggposten: Midt utpå Breiavatnet i Stavanger sentrum sto en forkommen kattunge på toppen av en trestamme som stikker opp fra vannet, med krum rygg. En småbarnsfar og sønnen...

Om mennesker og dyr i antropocen

13-09-2013

Om mennesker og dyr i antropocen

 Om mennesker og dyr i antropocen ved medredaktør Morten Tønnessen (UiS) Presentert under boklansering på Domus Nova i Oslo 15. mai 2013. Boka vår, Hvem er villest i landet her? presenterer en rekke konkrete kasusstudier, og i tillegg en mer overordnet behandling av vårt forhold til dyr. Kapitlet «Menneskeveldet», som jeg står bak, handler implisitt om vår verdensanskuelse, eller nærmere bestemt vårt vitenskapelige verdensbilde. På empirisk grunnlag, og med et teoretisk rammeverk,...

Den sosiologiske oppmerksomheten og dyrs levekår

07-09-2013

Den sosiologiske oppmerksomheten og dyrs levekår

  [Dette debattinnlegget ble først antatt av Dagbladet, men så ikke trykket grunnet plassmangel. Gjengitt her med tillatelse fra forfatteren.]   Gudleiv Forr ironiserer i sin Signaler-snutt: I bås og samfunn (Dagbladet 15. juli), over samfunnsvitenskapelig forskning om menneskets forhold til andre dyr og de ulike måter natur og dyr utnyttes på. Hans påstand er at siden sosiologene har ” ----løst velferdsstatens mest sentrale problemer”, har de ”--- tatt skrittet inn i dyrenes...

Studiet av relasjoner mellom mennesker og dyr

09-08-2013

Studiet av relasjoner mellom mennesker og dyr

Bloggen til Minding Animals Norge (MAN), som lanseres i og med dette innlegget, er viet til studiet av relasjoner mellom mennesker og dyr, et tverrfaglig forskningsfelt som på engelsk (blant flere kjære navn) kalles Human-Animal Studies (HAS).

Free business joomla templates