Husdyrs lidelser: Kjøpslått eller politisk bestemt?

Kronikk i VG 7. april 2012.

Mattilsynet har avdekket kritikkverdige forhold i slaktekyllingproduksjonen. Hvem har ansvaret og hva kan gjøres?

Primærprodusentene hevder at betalingen som bonden får per kylling ikke er tilstrekkelig til at han kan tilby kyllingene gode levekår. Utgiftene til strø, tilsyn og stell må holdes på et minimumsnivå. Hvis ikke overstiger utgiftene inntektene på salg av kjøtt. Også slakteriene hevder at de er presset på pris. Foredlingsindustrien forhandler fram gunstige avtaler. Utgiftene til slakteprosessen må derfor holdes lavest mulig. Effektivisering og rasjonalisering har redusert slakterikostnadene. Omsorg for enkeltindividet forsvinner.

Grossistenes mål er å tjene mest mulig penger. Deres hverdag er fjernt fra det levende dyret. Lave innkjøpspriser er viktig. Matkjedene i Norge har stor makt. De kan påvirke både innkjøpspris og utsalgspris. Det hevdes ofte at det er forbrukernes ønske om billig mat som er årsaken til at mange produksjonsdyr har dårlig dyrevelferd. Men er det virkelig forbrukernes ansvar? I hvilken grad kan den jevne forbruker påvirke dyras velferd gjennom bevisste valg når han/hun handler inn matvarer? I matbutikkene finnes det ikke opplysninger om hvordan dyrene hadde det før de ble til mat. Folk flest har lite kunnskap om dyrs levekår i landbruket.

Husdyrholdet har mange rådgivere. Rådgivernes mål er å effektivisere, rasjonalisere og legge til rette for “samlebåndsproduksjon”. Dette er greit når det er snakk om produksjon av surfôr og fyringsved, men slik bør det ikke være når det er snakk om levende individer. Oppbinding av purker, åpen forbindelse mellom fjøs og gjødselkjeller, verpehøns som har plass tilsvarende et A4-ark, og melkeproduksjon med kua på bås hele året er eksempler på systemer som rådgiverne på 70- tallet anbefalte overfor primærprodusentene. Ofte var det ikke mulig for bøndene å få innvilget lån til å investere i andre og mer dyrevennlige systemer. Dagens forskrifter forbyr flere av de ovennevnte måtene å holde dyr på, men fortsatt synes rådgiverne å være betydelig mer opptatt av kortsiktig økonomi enn dyrevelferd og langsiktighet.

Media og journalistene ynder å fortelle hvilken butikkjede som til enhver tid er billigst. De fyller opp en handlekurv i ulike butikker og sammenlikner sluttsummene. Dyras velferd synes mindre interessant for journalistene. Veterinærene blir ofte framstilt som “dyrenes advokat”. Kanskje er det veterinærene som burde stått fram på 70- og 80-tallet og protestert mot utviklingen i retning av mer industrialisert dyrehold? Mange praktiserende veterinærer har stilltiende akseptert at purkene ble bundet, at verpehøna ble satt i et trangt bur, at melkekua ikke slapp ut om sommeren og at det ble satt inn utgjødslingssystemer som ikke gjorde det mulig å bruke strø på dyras liggeplass.

Det er politikerne som bestemmer hvor grensen skal gå for dyras velferd. De kan i lover og forskrifter kreve at hver enkelt slaktekylling skal ha mykt og tørt liggeunderlag, frisk luft og at dyret skal håndteres skånsomt på slakteriet slik at bein og vinger ikke brekker. Men velger politikerne å kreve betydelig høyere dyrevelferd enn våre naboland og la forbrukerne ta kostnadene med dette, så vil stadig flere trolig gjøre matinnkjøpene i Sverige. Spørsmålet om hvordan dyr kan gis et bedre liv er derfor også et internasjonalt spørsmål. Men Norge har som et rikt land mulighet til å investere i omlegging til driftsformer som gir dyra gode leveforhold. Forbrukere flest i Norge har økonomisk mulighet til å tåle høyere matpriser. Per i dag er matinnkjøpets andel av gjennomsnittsinntekten rekordlav. Med en omlegging av dagens industrialiserte driftsformer i retning av mer dyrevennlige regimer kan Norge framstå som et forbilde og bidra til internasjonale bedringer i dyreholdet.

Konklusjon blir at ansvaret for dyrenes velferd kan fordeles på alle de ovennevnte aktørene. Etter vårt syn har samtlige aktører et etisk ansvar, men politikerne bør ta et hovedansvar for å sikre dyra god velferd. Dette kan gjøres gjennom et strengere regelverk (i tospann med levelige økonomiske rammevilkår, også for småskala driftsformer), og gjennom en merkeordning som klassifiserer produktene etter for eksempel mindre god, middels god og særdeles god dyrevelferd. Først da får forbrukeren en reell mulighet til å prioritere god dyrevelferd.

 

Morten Tønnessen

Leder for Minding Animals Norge

 

Guri Larsen

Professor i kriminologi

Universitetet i Oslo

 
Free business joomla templates